|
Leopardmannens afrikanske musikkguide |
|||||||
| Oumou Sangare |
|
|||||||
![]() PLATER:
| 1968 - MALI
På internettet: Denne kvinnelige sangeren fra Wassoulou-området sør i Mali har hatt stor innflytelse på vest-afrikansk musikk ikke minst gjennom tekstene sine. Hun var blant de første kvinnelige artister i Vest-Afrika som tok opp sosiale problemer åpent i sangtekstene. Hun gikk blant annet ut mot polygami og arrangerte ekteskap og samlet et stort kvinnelig publikum på konsertene sine. Mennene holdt seg i bakgrunnen. Hun forteller i et intervju at hun som datter i et hus hvor faren hadde to koner, alltid har mislikt flerkoneri. Hun begynte tidlig å synge offentlig og drivkraften var fra starten de skeivhetene hun som kvinne kunne se rundt seg i det maliske samfunnet. Relevante artister: |
Sist oppdatert: | ||||||
![]() | MOUSSOLOU Dette er ei plate som i utgangspunktet virker monoton og kjedelig. Men gi den tid, lytt til detaljene og det utsøkte samspillet mellom gitar, fiolin og harpe og el-bass. Og opp mot dette Oumou Sangares klare, presise sang. Musikken er umiskjennelig afrikansk i sine sykliske bevegelser. Et par-tre gjennomlyttinger og du sitter fast, i trance.
| |||||||
![]() | KO SIRA Malis mest uimotsåelige datter er tilbake med Ko Sira, et album langt mer "umoderne" enn hva hun tidligere har gjort. Hun nærmer seg sine musikalske røtter med langt mer tradisjonell innfallsvinkel enn før, men har likevel klart å gi ut sitt beste album til nå. Definitivt! Med sin klare, nesten skjærende tynne stemme, eter hun seg inn i sjela di oppå et diskret lag av akustisk instrumentering. Djembe, gitar, fiolin , fløyter, bass og sparsom perkusjon ligger nærmest som en understrekning av Oumo Sangares stemmeprakt. Prakt er nemlig ordet. Arne Berg
| |||||||
![]() | WOROTAN Som "Moussoulou" virker " Worotan" enstonig første gang du hører den. Men begynner du først å høre ordentlig etter, å lytte, er du fortapt. For denne plata er nydelig produsert/innspilt av Nick Gold/Jerry Boys. Det er en mengde lekkerheter og detaljer i kompet, som i utgangspunktet drives fram av kamalngoni og trommer og kvinnelige korister. I tillegg kommer så gitarer, fiolin og fløyte, og sågar en viss Pee Wee Ellis (ex James Brown og Van Morrison) på sax. Og det hele flyter sammen til en organisk enhet, en stil som bare er Oumou Sangares. De beste låtene synes jeg er de hvor man tillater hvert instrument å stå fram, som på tittelsporet, hvor kamalngoni og el- gitar veksler i korte soli mot hverandre, og kordamene og sjølsagt Oumou Sangares egen klare stemme skaper en suggererende vekselvirkning. På "Denw " høres f.eks. også en nydelig fiolinsolo. Spennende tekster i engelsk oversettelse følger også med.
| |||||||
![]() | OUMOU
| |||||||
|
|
|
Another possibility.
Go deeper.
|
||||||