Språk:

Mandinka

Sjanger:

Moderne manding

Artikler:
Om gitarist Djelimady Tounkara

På internettet:
Om Super Rail Band

Biografi

Rail Band er et av afrikansk popmusikks viktigste band, et slags afrikansk svar på Beatles eller Rolling Stones. Og parallellen er ikke så fjern som den i utgangspunktet kan virke. Både Beatles og Stones startet med å kopiere amerikanske forbilder, mens man i Afrika på 60- og 70-tallet kopierte kubansk musikk.
Flere afrikanske regjeringer ønsket etter avkolonialiseringa å gjøre noe for å stimulere den egne afrikanske kulturen, og flere, som f.eks. regjeringene Mali og Guinea, satset på å opprette egne, statlige band. Uten å påtvinge musikerne å spille bare tradisjonell musikk, gav de instrumenter til musikerne og satte dem på den statlige lønningslista. Flere av disse bandene kom til å spille en viktig rolle i oppblomstringa av afrikansk musikk på 60- og 70-tallet, blant annet fordi mange musikere nå for første gang fikk adgang til moderne instrumenter som el-gitar, keyboard og saksofon. Rail Band hører til denne tradisjonen, men står i en særstilling gjennom sin tilknytning til den maliske jernbanen. I 1970 spurte stasjonsmesteren i Bamako grioten Tidiana Koné om å sette sammen et band som kunne spille i foyeren til jernbanehotellet, og som kunne drive stedet kulturelt sett. I begynnelsen spilte Rail Band i timesvis, en blanding av poplåter og mer tradisjonelle maliske sanger med moderne besetning. Salif Keita kom tidlig med i bandet som sanger, og var med i en årrekke før han brøt ut og dannet les Ambassadeurs. Mory Kante startet også sin karriere i Rail Band, da han studerte kora i Bamako. En dag Salif Keita kom for seint til spilling, overtok Mory Kante som sanger, og begge fungerte i en periode som sangere. I de fem årene Rail Band eksisterte utviklet de en særegen stil og blandet kalypso og latinamerikansk musikk, jazz og storband med egne, lokale tradisjoner.

Relevante artister:
Salif Keita
Mory Kante
Sekouba Bambino

RAIL BAND, MORY KANTE & SALIF KEITA  
Sonodisc/Musisoft/1999

En bra samling av de klassiske låtene til dette sagnomsuste bandet. Mye av materialet blir ganske spesielt, og har karakter av jamming, med låter opp til ti minutter. Lydkvaliteten kan sjølsagt ikke måle seg med nyere innspillinger, men disse låtene har en unik autensitet, preget av en nyskapende optimisme, som sånn sett faktisk kan sammelignes med Beatles i Europa. Det er også svært interessant å høre forgjengerne til de seinere låtene til Salif Keita, f.eks. "Jurukan" som er en tidlig versjon av suksesslåten "Mandjou", men her framført råere og mer "skranglete". Sjel og atmosfære mangler det i allefall ikke på her, dette er som å stige inn på jernbanehotellet i Bamako i 1971.

SIGUI  
Indigo/Label Bleu/2001

Mali husar mange glitrande gitaristar. Den garva gitaristen frå det verdskjende The Super Rail Band har no spela inn soloplate. Etter den andre verdskrigen vart gitaren symbolet på den nye musikken som vaks fram i åra før avkoloniseringa i 1960. Fleire byar som Kita og Segou hadde eigne danseband som spela vals, tango, paso doble, rumba og franske chansons. Djelimady Tounkara, som var med i det populære Bamako-bandet Pioneer Jazz på denne tida, har fortalt at han knapt spela den tradisjonelle mandinkamusikken. Banda brukte hovudsakleg latinamerikansk musikk, litt jazz, og litt rock. Djelimady Tounkara likte spesielt Chuck Berry og prøvde å immitera stilen til den amerikanske rockabillygitaristen.
Då den cubanske musikkbølgja for fullt skola inn over det frankofone Afrika på 1960-talet, fekk dette store følgjer for den vestafrikanske musikkstilen. Den dåverande presidenten i Mali, Modibo Keita, sponsa musikkreiser til den karibiske kommunistøya. Djelimady Tounkara plukka opp klangen og rytmen i det cubanske gitarspelet som han høyrde på radioen. Son-songane minna mykje om dei rytmiske og melodiske strukturane i mandinkamusikken, musikken til det vestafrikanske mandinkafolket. Den latinamerikanske stilen vart difor ei gjennoppdaging av dansane og songane som forfedrane tok med seg på slaveskipa til det amerikanske kontinentet.
På "Sigui" kan ein høyra den karibiske påverknaden, til dømes i det svingande solospelet til nestoren sjølv, Tounkara. Men plata utmerkjer seg mest med dei rolege og mektige songane, som "Sigui" og "Amary Ndaou", komposisjonar der Tounkara med tradisjonsmedviten respekt viser kva kunnskapar han har om sitt eige musikalske opphav. Han har på elegant vis tilpassa den tradisjonelle mandinkastilen, vanlegvis framført på kora, balafon eller den ein-strenga ngoni-fela, i gitarspelet sitt. Djelimady Tounkara er fyrst og fremst kjend for å ha akkompangnert dei fyrste musikalske stega til Salif Keita og Mory Kante i The Super Rail Band. Kraftfull blåsarrekkje, sonore songarar, eldfulle rytmar og ein briliant sologitarist. Alle gjetorda gjorde The Super Rail Band til den viktigaste musikalske eksportvara frå Mali. Om Djelimady Tounkara vert det også som soloartist, står att å sjå. Den røynde gitaristen har med "Sigui" i alle fall spela inn ei stilsikker og smakfull plate.

Noralv Pedersen
(tidl. trykt i Klassekampen)

Startside    Artister, søk    Artikler og intervjuer    Lenker   

Design: Idar Lind
English: Katherine Stewart-Kreisman
Swahili: Francis Chagula (francis.chagula@malvik.kommune.no)
Swahili: Habiba Rajabu (habiba@online.no)
Flagg: 3Dflags.com

This site is a member of WebRing. To browse visit here.