|
Leopardmannens afrikanske musikkguide |
|||||||
| Salif Keita |
|
|||||||
![]() PLATER:
| MALI
På internettet: Salif Keitas karriere som musiker vil alltid være preget av at han er av kongelig familie. Han kan følge sine aner helt tilbake til Soundjata Keita som grunnla kongedømmet Mali i 1240. Det har derfor aldri vært enkelt for Salif Keita å begrunne det totale bruddet med tradisjonen han foretok da han bestemte seg for å bli musiker. Kanskje har det noe å gjøre med at han er albino, han var en outsider i utgangspunktet. Han hadde egentlig planer om å bli lærer, men på grunn av vanskeligheter med å få jobb ombestemte han seg. At en mann av kongelig familie begynte som musiker i Mali på 60-tallet, førte til en storm av protester, og Salif Keita ble utvist fra skolen. Han dannet likevel en trio sammen med broren sin og begynte å spille på gata og på nattklubber i Bamako, Malis hovedstad. I 1970 ble han invitert til å spille i the Rail Band, et orkester som ble stiftet med offentlig støtte for å spille i restauranten på jernbanehotellet i Bamako. I Rail Band kom han i kontakt med gitaristen Kante Manfila, som hadde mange av de samme idéene som Keita om å blande ulike stilarter. Mali har alltid vært en smeltedigel for forskjellige musikkstiler, slik det ligger som siste utpost av det svarte Afrika. Arabiske, franske, spanske og lokale maliske tradisjoner har påvirket musikken. Etter tre år gikk Keita og Manfila over til den andre profilerte gruppa i Mali på den tida, Les Ambassadeurs, som hadde et mer moderne repertoar. Populariteten til gruppa steg, og i 1978 ble Salif Keita utpekt av presidenten i nabolandet Guinea til "offiser for musikk og kultur". Som takk komponerte Salif Keita låten "Mandjou", som ble en enorm suksess. Flere av Les Ambassadeurs historiske innspillinger fra slutten av 70-tallet er fremdeles tilgjengelige og er utgitt på CD. Keita og Manfila fortsatte å utvikle fusjonsmusikken sin og skapte etter hvert et eget, hypnotisk sound. Ut på 80-tallet oppløste Keita Les Ambassadeurs og satset på en solo-karriere. Siden 80-tallet har han også tatt opp i seg betydelige påvirkninger fra vestlig pop og rock, blant annet fra Pink Floyd. Relevante artister: |
Sist oppdatert: | ||||||
![]() | En av moderne, afrikansk musikks definitive klassikere. Salif Keita har havnet i den merkelige situasjon at det meste han har gjort siden blir målt opp mot dette albumet. Albumet har fått sin status fordi det lykkes i å forene tradisjonelle afrikanske musikkelementer med moderne vestlig påvirkning og teknologi. Det er luftige arrangementer, hvor blåsere og synthesizer flyter elegant sammen med gamle maliske strengeinstrumenter og kvinnelige korister. Et mangeårig og fruktbart samarbeid med tangentmann Jean-Philippe Rykiel begynner på Soro, og varer fortsatt. Kanskje har ikke musikken så veldig mye med afrikansk musikk å gjøre, men Soro er uansett plata hvor man lyktes i å skape ny fusjonsmusikk tilpasset et vestlig marked.
| |||||||
![]() | "Ko-Yan" er innspilt over samme lest som "Soro", med store arrangementer og hi-tech. Men der "Soro" inneholder en varm flyt, makter ikke "Ko-Yan" å skape annet enn kjølig funk. Musikken faller mellom stolene, det blir verken afrikansk eller moderne. Det er kompetent, men mangler noe udefinerbart. Kalles det sjel?
| |||||||
![]() | AMEN For anmeldelse, klikk plateselskap
| |||||||
![]() | Et bra samlealbum med låter fra de tre Mango-albumene, pluss LP'en "L'enfant Lion" (1979). Fra sistnevnte kommer bl.a. en spennende innspilling av "Mandjou", Salif Keitas gave til presidenten i Guinea. Det er de eldre låtene som er mest interessante her, og en kan ikke annet enn sørge litt over at Salif Keita i den grad har gitt seg moderne markedskrefter i vold. De gamle låtene har mer særpreg og sjel.
| |||||||
![]() | SALIF KEITA 1969-1980
| |||||||
![]() | Etter en del famling på 90-tallet ble det av enkelte stilt spørsmål ved om Salif Keita nå hadde gjort sitt og var på veg ut. Svaret kom i 1995 med "Folon". Dette er et meget sterkt album som spikrer Salif Keitas posisjon som en av Afrikas ledende musikere. Jean-Philippe Rykiel er tilbake på tangenter, og Salif Keita har funnet tilbake til noe av det varme, afrikanske soundet som i magiske øyeblikk høres på "Soro".
| |||||||
![]() | Salif Keita stiller på nytt plateselskap og med en del nye musikere på denne plata, som er spilt inn i Bamako, New York og Paris. Blant gjesteartistene opptrer blant andre Grace Jones på vokal. Nyorienteringa, skjønt Rykiel er stadig med, har gjort godt, i den forstand at Salif Keita opplagt får prøvd ut et nytt sound. Varmen fra "Folon" er der stadig, men klinger anderledes og mer vestlig moderne, i betydningen funky. Det bugner av flotte detaljer i kompet, men plata tar egentlig aldri av, til tross for at den vokser utover; både "Abede" og "Papa" er flotte låter. Noe lyder altså riktig vakkert og velarrangert fra Malis store sønn, noe likegyldig og glatt, og noe, første og siste låt, er rett og slett mislykkede. Konklusjon: Til tider et bra forsøk på nyorientering, men for ujevnt til å få godkjent karakter.
| |||||||
![]() |
| |||||||
![]() | THE GOLDEN VOICE Spor: 11.Sina (Soumbouya)
| |||||||
![]() | MOFFOU Det er påfallende at flere av Vest-Afrikas ledende artister det siste året har slått inn på en akkustisk veg: Baba Maal, Mory Kante, Rokia Traoré (som forsåvidt aldri har gjort noe annet) og nå selve representanten for fusjonsmusikken i Afrika; Salif Keita. Det virker som om de nevnte artistene etter flere runder i "verdensfunken" nå har funnet tilbake til seg selv. Salif Keita er intet unntak.
| |||||||
|
|
|
Another possibility.
Go deeper.
|
||||||