Dette bandet har oppnådd nærmest legendestatus i vest-afrikansk musikkhistorie. I 1970-åra var de blant de aller mest populære gruppene i Senegal, og er ei gruppe som fortsatt virkelig blir husket. Ikke minst på grunn av nedenforstående plater. Bandet ble stiftet en fredag i 1970 for å spille på åpninga av Club Baobab i Dakar. Flertallet av medlemmene ble hentet inn fra datidas mest sentrale band i Senegal - Star Band. Star Band ble i sin tur stiftet i 1960 for å feire Senegals uavhengighet. Senegals klubbmusikkliv hadde stått under kubansk påvirkning fra 1940-tallet, men på 70-tallet var dette er ferd med å forandre seg. Blant annet gjennom impulser fra Guinea og Mali begynte afrikansk tradisjonsmusikk å sive inn i den moderne dansemusikken. Dannelsen av Orchestra Baobab ble ytterlige et skritt i retning av ei afrikanisering. Både Wolof og Mandinka-elementer kom inn i musikken til Orchestra Baobab, i tillegg til et anstrøk av spansk påvirkning gjennom sanger og komponist Radolphe Gomis fra Guinea Bissau. Mot slutten av 70-tallet mistet Orchestra Baobab mye av sin ledende posisjon i Senegal da en ny generasjon brøt ut av Star Band og begynte å spille en hardere og mer rockpåvirket stil, mbalax. I 1982, samme år som Youssou N'Dour dannet sitt Super Etoile de Dakar, gikk Orchestra Baobab i studio og laget albumet "Pirate's Choice. Ikke lenge etter begynte den originale besetninga å falle fra hverandre, og Orchestra Baobabs gyldne epoke i senegalesisk musikk var over. I 2001/2002 har bandet, etter iherdige anstrengelser bl.a. fra plateselskapet World Circuit begynt å spille igjen.
Endelig kom den til Norge, den etterlengtede nyutgivelsen av to av Vest-Afrikas mest legendariske album - på èn CD! Disse to albumene ble opprinnelig gitt ut i '80 og '81 hjemme i Senegal, og presenterer Orchestra Baobab på toppen av sin karriere. Med den uforglemmelige sangstemmen til Thione Seck i spissen, forretter de sitt budskap i form av tradisjonelle senegalesiske melodier på Wolof og Mandinka, tilsatt de rikt anrettede cubanske rytmene som dengang var fullstendig dominerende i vestafrikansk populærmusikk. Sentralt er også de småskeive og jazzete blåserarrangementene og selvsagt Barthèlèmy Attissos plirende og lynraske gitarlek. Til sammen utgjør disse to albumene 70 minutter vidunderlig tilbakelent "vestkyst-pop", og så lenge CD-industrien finner plass til nyutgivelser av dette slaget, kommer det ikke et ondt ord ut av denne PC.
Dette er den afrikanske varianten av musikken som kan høres på kubanske "Buana Vista Social Club". Musikken har mye av den samme sensuelle og lekende atmosfæren og blir framført med den samme lettheten. Det hele er fullkomment uanstrengt, musikken bare kommer, antagelig fra gudene. Besetninga består av perkusjon, bass, tre gitarer og sax og ikke å forglemme fire vokalister, som improviserer mer eller mindre fritt over grunnkompet. Det synges på en forunderlig blanding av spansk, fransk og wolof. Tre av låtene er nye versjoner av kubanske sanger, mens to er Wolof-sanger, den ene en hyllest til Gambias president Diawara. Plata gir et viktig perspektiv bakover til hvordan vestafrikansk klubb- og dansemusikk hørtes ut da den ble spilt for et afrikansk publikum. Stilen er en slags rumba eller son ispedd en god porsjon vestafrikansk musikk, og også jazz. Denne musikken tar deg til ei anna tid, du blir fullstendig hensatt til Dakars klubbatmosfære på tidlig 80-tall. Plata ble innspilt på to spor uten pålegg eller remix. Det er behagelig som fløyel, det er pur magi.
Her ser man hva den digitale revolusjonen virkelig kan frambringe! Opptakene på denne doble versjonen av Orchestra Baobabs sagnomsuste plate ble opprinnelig gitt ut på kassett i Senegal i 1982. Noe seinere ble seks av låtene gitt ut på vinyl i Frankrike. De samme seks sporene er det som hittil har vært tilgjengelig på World Circuits CD-versjon fra 1989 under tittelen "Pirates Choice"’. Denne nye versjonen innholder de seks resterende opptakene fra den originale jam'en. Alle de tolv sporene presenteres nå med ny og renset lyd, remastret fra de originale båndene. Lydforbedringen er merkbar, det er nesten som å sette på ei ny plate, rett og slett en opplevelse for en gammel Baobab-freak! Jeg har tidligere ikke hørt de originale opptakene som utgjør CD 2 på denne utgaven. Jeg var på forhånd litt engstelig for at dette skulle være de svakeste låtene som ble til overs når man hadde pukket ut de beste for utgivelse i 1982. Mine betenkninger viser seg heldigvis å være grunnløse. De resterende sporene står fullt på høyde med resten og har den samme fløyelsbløte magien. Flere av de "nye" låtene er sunget på Mandinka og Wolof, som muligens kan være årsak til at de ble utelatt fra den franske vinylutgaven i 82. Bare én av de ferske låtene, "La Rebellion", synges på spansk/fransk. De "nye" låtene har det samme vakre samspillet mellom Barthèlèmy Attissos lette, men søkende gitarspill og Issa Cissoko ditto tenorsax. "Pirate's Choice" har tidligere hatt nærmest kultstatus blant tilhengere av afrikansk musikk. Med den nye lydkvaliteten og doblingen av antall låter er karatinnholdet i denne gullskatten ytterlige øket. Jeg må bare takke og gratulere plateselskapet World Circuit!
Hva skal man si? Se på anmeldelsene av de ovenstående platene og forestill deg en helt nyinnspilt CD med bandet - idag? Lar det seg virkelig gjøre å gjenskape den gamle magien? Svaret er et rungende JA! "Specialists in all styles" er virkelig blitt den plata i alle fall denne anmelderen har drømt om. Litt gammelt stoff, innspilt på nytt, noe nytt og friskt materiale. Nå var jeg forsåvidt ikke så veldig urolig, bandet opptrådte i juli 02 på WOMAD-festivalen I England og gjorde et formidabelt inntrykk. Det var rett og slett vanskelig å forestille seg at gutta ikke hadde spilt sammen på 15 år. Men gammel kjærlighet ruster ikke, som kjent. Det er selvsagt noen utskiftninger i bandet etter så lang tid, men alle de sentrale medlemmene er på plass, ikke minst gitarist Barthèlèmy Attisso, som ble hentet ut av et advokatkontor i Togo for å være med på denne gyldne gjenforeningen. Jeg gir meg ende over for denne gruppa! De har altså gått i studio med et repertoar bestående av gammelt og nytt, spiller "live" i studio, og i løpet av ti dager er det gjort! "Specialists-" innledes av den raske og fengende "Bul ma min", og vi er øyeblikkelig tilbake i Club Baobab-atmosfæren hvor det hele startet i 1970. Denne musikken har en søt og romantisk touch av 70-tallets optimisme og frigjøring, samtidig som de musikalske røttene er pan-afrikanske, med påvirkning fra Cuba og også Frankrike. De to instrumentalistene som mest opplagt skiller seg ut, er nevnte Attisso på gitar og Issa Cissiko på tenorsax. Men det er mer: Hele fem vokalister; de gamle gutta Balla Sidibe, Rudy Gomis, Ndiouga Dieng, samt nykommerne Assane Mboup og Medoune Diop. Og heller ikke å forglemme den nye fullblods saksofonisten Thierno Koite. Når så bandet drar i gang den nye versjonen av sin klassiker "Utro horas", med nytt navn "Hommage a Tonton Ferrer", med selveste Ibrahim Ferrer himself på vokal, tett fulgt av Youssou N'Dour, kan følelsen bare beskrives med ett ord: Lykke. Er dette det største come back i afrikansk musikk noen sinne?
World Circuit er et fantastisk plateselskap. Sammen med det øvrige promomamaterialet sitt, har de sammen med de siste utgivelsene sine også sendt ut nydelige promofilmer. I tilfellet Orchestra Baobab får du en 25 minutter lang dokumentar fra Dakar om bakgrunnen for bandet og forberedelsene til innspillinga.man får faktisk følelsen av å være der sammen med gruppa mens medlemmene beskriver arbeidet med musikken, samtidig som de bedriver sine daglige gjøremål på kjøkkenet eller hos frisøren. Flott! Filmer som denne (også bilaget til Ali Farka Toures siste) burde absolutt gjøres tilgjengelig for et bredt publikum, f.eks. den vanlige CD-kjøperen. Noe jeg antar også vil skje-? Grunnen til at dette videostoffet fungerer så bra, er selvsagt at det er profft gjort, samt at gruppa virkelig har noe å formidle. "Made in Dakar" er bandets første plate med nytt materiale på mer enn 15 år! Sound er forbausende likt deres utgivelse fra 2002, "Specialist in alle styles", som jo er en slags "greatest hits"-samling innspilt på nytt. "Made in Dakar" er, som "Specialist-" en "live i studio affære" innspilt i Youssou N'dour's Xippi Studios, noe som gir musikken en svært autentisk sound. Musikken dreier som før rundt dette spesielle Baobabsoundet; noe senegalesisk, kanskje mbalaxlignende, noe rumbalignende, noe reggea, noe jazz. Det er ikke helt noe av dette, det er Orchestra Baobab! Og det er kult, tilbakelent og svingende. Bandet står fram som et sterkt kollektiv, 11 mann sterkt, i perfekt balanse. To mann peker seg likevel ut som to "unntak" fra kollektivet, gitarist Barthelemy Attisso, som mer enn en gang får meg til å skjelve med sine originale soli and brilliante bruk av wah-wah-pedalen. Det er vanskelig å framheve et spesielt spor, Attisso's gitar er der hele tida, kanskje når han likevel toppen på den svært så dansbare reggea/rumba inspirerte "Collette". Eller på "Nijaay"; glede er fornavnet. Det andre unntaket er selvsagt Issa Cissoko med sin saksofon, som bidrar med overdådighet på sine bevegende soli. Hør på "Nijaay" igjen, en gammel hit fra 1972, et av platas beste spor. Det gjør ikke akkurat noe for bandet at fyren også er en stor scenepersonlighet! Skulle man si noe kritisk om "Made in Dakar" måtte det være at at den ikke helt matcher "Specialist-" mht låtmaterialet, det er ingen klare hits her, men det skulle kanskje bare mangle; "Specialist"s låtutvalg var opparbeidet gjennom 30 år. Orchestra Baobab turnerer nå over hele verden. Ikke så rart, med sitt sound befinner de seg ved kjernen til hva rytmisk musikk handler om.